"Meadsk" syn på læring

George Herbart Mead er innehaver av meget positivt rettede teorier av progressivistisk karakter. Mead var opptatt av selvet og hvordan sosial interaksjon og kontekst spilte en viktig rolle i mennesklig utvikling. Han så på mennesket som sosialt, både i natur og genese. Han mente vi ser oss selv gjennom andre. Således rettet hans læringsteorier seg mot samarbeid og sosial interaksjon.

Han beskrev synet på utvikling i to trekk.

- Uvikling fra gest(handling, via språk til tanke
- Studiet av fylogenetiske(medfødt) og ontogenetiske(tillært) handlinger i selvets genesis.

Mead var opptatt av hvordan en gest påvirket den andre. Hvordan sammenhengen mellom de spiller en rolle i selvet. Han mente at når gesten ble oppfattet som en uavsluttet handling som kunne videreføres av den andre, kunne gestens opphavsmann/kvinne kjenne seg selv igjen i sin egen gest hos den andre. Tenk deg en boksekamp der den ene lader et slag. Den andre ser bevegelsen og blokker, således snakker de ikke bare samme "språk", men den ene handlingen etterfølger den andre, fordi de kjenner seg i igjen, og således vet hva som "kommer". Trekker vi dette mot det kognitive, snakker han om vokale gester. Han definerte utviklingsmomentet som at en lytter oppfatter en språklig ytring likt som taleren. Mead kalte slik symboler for signifikante symboler, der en erfarer seg selv i den andres oppfatning i det uttalte. Det er denne gjensidige kommunikasjonsakten Mead definerte som utvikling av selvet. Den signifikante kommunikasjonen. For Mead er tenkning en indre dialog, en indre samtale helt analog til den ytre kommunikasjonen. Først når man har erfart seg selv som objekt i den andres oppfattelse, kan man oppdage og aktivere det indre objektet som forutsettes for tenkningens indre samtale. Slik argumenterer han for at læringen må skje i en sosial kontekst, siden kommunikasjon og respons og det å erfare seg selv i andre, er sentralt.

Mead så på imitasjon i forhold til internaliserte handlinger som inngikk i fellesskapet. Bare for å legge en ekstra stor emphasize på fellesskap, mente han at det å handle i relasjon til den sosiale konteksten, innbærte utgangspunktet for selvets opprinnelse.

Han studerte barn, og hvordan de lekte rollelek. Allererede som to-åringer starter barna med rollelek der mor og far er deltakere. Barnet spiller alle rollene - det tar andre figurer sitt ståsted. Barnet skaper sine egne regler, handling og figurer. Neste steg i utviklingen kommer når de må forholde seg til spill/lek, der regler er fastsatt. Inkludert i suksess for at slikt skal funke, må reglene og normene for spillet være internalisert hos hver deltaker. De må med andre ord ta hensyn til den sosiale konteksten de er en del av. Evnen til å forholde seg til sosiale kontekster, og bære med seg representasjoner av dem, er det Mead definerer som den fulle modning av selvet. Denne evnen kalte han for den "generaliserte andre i seg selv". Slik kommer jeg inn på begrepene "I" og "Me".

Disse to begrepene beskriver to forskjellige sider i selvet, hvor "Me" er siden som forholder til sosiale strukturer, regler og kontekster. "I" er definerer han som den spontane reaksjonen på "Me". Den betyr nyskaping, reaksjon eller brudd. Disse to kan komme i konflikt, men Mead karakeriserer den største tilfredsstillelse som at "Me" åpner opp for "I". Hvem har vel ikke erfart det, at reglene og normene rundt en, sett stopper for hva en virkelig synes om noe? Ingenting er bedre enn at et innerste jeg får gjennomslag for å passe inn, slik at begge sidene i selvet får sitt ekvilibrium.

Mead poengterte at det dreier seg ikke om læring og utvikling, men læring i sosialkontekst. Dette trekker paralleller til det han sier og menneskets genesis og sider i selvet. Det sosiale spiller en essensiell rolle, der vi alle er objekter for andre. Således kan begrepene internalisering og eksternalisering også passe inn i hans teorier.

I et "Meadsk" perspektiv kan en se for seg undervisning der verken faget eller barnet står i sentrum, men der handlingen og interaksjonen mellom menneskene er det sentrale. Faget fungerer mest som et redskap for e fremme den sosiale konteksten og stimulere til mennesklig utvikling.

Ser en dette i forhold til det sosiokulturelle perspektivet, ser jeg både likheter og ulikheter.
Mead sitt syn vil jeg si er mer Pestalozzi inspirert, enn Vygotsky. Mead sin vekt på det faglige er også mindre vektlagt, der Vygotsky sin nærmeste utviklingsone viser et tydelig skille. Språket og tanken ser Mead i forhold til gester og imitasjon i sosiale kontekster, mens Vygotsky ser på den egosentriske talen som sosial i utgangspunktet, og at en dermed ikke må være andres objekt, og omvendt, for å kunne forstå relasjoner relatert til de sosiale kontekstene.

Er det rett å se på ham som en neobehavioristisk progressivist?