Læringsstilar

Dagens skule, der ein legg vekt på TPO og indivuelle behov, opnar mange dører på mange skular, for nettopp læringsstilar. Eg ser på det som ein form for snillisme og reinspekka tull, rett og slett. Då eg gjekk på barneskulen var det einskapsskulen som stod i fokus. Samstundes hadde ein ikkje utvikla metodar, eller hadde mangel på ressursar, når det kom til diagnostisering. Det var klare reglar for korleis ein skulle oppføre seg i klasserommet.

Eg meiner at ALLE menneske har evna til adaptsjon. Må ein lære seg å sitte stille, så skal det gå an. Ein treng ikkje måtte inngå kompromiss med elevar for å få dei til å lye. Korleis går det an å følgje med når ein spelar Playstation, leker med gameboy eller anna underhaldningsmateriale? Det same gjeld musikk. Skal ein få lov til å ha musikk i øyrene fordi ein ser det går an? Sjølvsagt ikkje! Greitt at eleven får med seg stoff, men det er handlinga som er feil i utgangspunktet. Det er ikkje nødvendig. Snillisme, i alle høgaste grad.

Berre så det er sagt, det kan være lett å forveksle læringsstilar med rammefaktorar. Dei er totalt forskjellige. Rammefaktorar er fysiske element som må vere til stades, eller element som har ein positiv stimulerande effekt. Læringsstilar er middel for å forbetre elevane sine manipulative evner. Dei føler seg som kongen på haugen, og mogleiken for at dei ber om ei silkepute å sitje på, er heller ikkje å avskrive.

Når det kjem til essensielle faktorar som er knytta til elevane, er det jo sjølvsagt ein anna sak. Har ein elev eit særskild behov, må ein jo prøve å legge til rette for det. Men når det kjem til slike småting som musikk i øyrene, tyggis i kjeften osv.. blir eg skikkeleg irritert når eg ser det for meg.

Eg føler meg kanskje litt konservativ på dette punktet, men eg vil ikkje ha problem med å ta hensyn til skulen i utvikling, og skulekoden generelt. Berre for å gjere ei kort historie lang, eller motsatt; Læringsstilar er ikke nødvendige, med mindre dei verkeleg er det.

Fenomenologi - empirisme(svar på kommentar)

Fenomenologi er ikkje ein måte å utrykke filosofi på, men den dannar grobotn for ulike dilemma som oppstår av ulike synspunkt! For eksempel, vil det å setje Hegel og andre koherensbaserte filosofar opp i mot empirismen, danne grunnlag for at fenomenologien kan tre fram i biletet.
Det å berre undersøke filosofien, eller ta stilling til den vil være fenomenologiske prosessar. Men for å undersøke og finne ut av filosofiske spørsmål, må ein ofte vege kontrastar mot kvarandre.

Så
-Empirisme er filosofi som baserer seg på erfaring og sansing
-Fenomenologi er erfaringane av filosofien

"Meadsk" syn på læring

George Herbart Mead er innehaver av meget positivt rettede teorier av progressivistisk karakter. Mead var opptatt av selvet og hvordan sosial interaksjon og kontekst spilte en viktig rolle i mennesklig utvikling. Han så på mennesket som sosialt, både i natur og genese. Han mente vi ser oss selv gjennom andre. Således rettet hans læringsteorier seg mot samarbeid og sosial interaksjon.

Han beskrev synet på utvikling i to trekk.

- Uvikling fra gest(handling, via språk til tanke
- Studiet av fylogenetiske(medfødt) og ontogenetiske(tillært) handlinger i selvets genesis.

Mead var opptatt av hvordan en gest påvirket den andre. Hvordan sammenhengen mellom de spiller en rolle i selvet. Han mente at når gesten ble oppfattet som en uavsluttet handling som kunne videreføres av den andre, kunne gestens opphavsmann/kvinne kjenne seg selv igjen i sin egen gest hos den andre. Tenk deg en boksekamp der den ene lader et slag. Den andre ser bevegelsen og blokker, således snakker de ikke bare samme "språk", men den ene handlingen etterfølger den andre, fordi de kjenner seg i igjen, og således vet hva som "kommer". Trekker vi dette mot det kognitive, snakker han om vokale gester. Han definerte utviklingsmomentet som at en lytter oppfatter en språklig ytring likt som taleren. Mead kalte slik symboler for signifikante symboler, der en erfarer seg selv i den andres oppfatning i det uttalte. Det er denne gjensidige kommunikasjonsakten Mead definerte som utvikling av selvet. Den signifikante kommunikasjonen. For Mead er tenkning en indre dialog, en indre samtale helt analog til den ytre kommunikasjonen. Først når man har erfart seg selv som objekt i den andres oppfattelse, kan man oppdage og aktivere det indre objektet som forutsettes for tenkningens indre samtale. Slik argumenterer han for at læringen må skje i en sosial kontekst, siden kommunikasjon og respons og det å erfare seg selv i andre, er sentralt.

Mead så på imitasjon i forhold til internaliserte handlinger som inngikk i fellesskapet. Bare for å legge en ekstra stor emphasize på fellesskap, mente han at det å handle i relasjon til den sosiale konteksten, innbærte utgangspunktet for selvets opprinnelse.

Han studerte barn, og hvordan de lekte rollelek. Allererede som to-åringer starter barna med rollelek der mor og far er deltakere. Barnet spiller alle rollene - det tar andre figurer sitt ståsted. Barnet skaper sine egne regler, handling og figurer. Neste steg i utviklingen kommer når de må forholde seg til spill/lek, der regler er fastsatt. Inkludert i suksess for at slikt skal funke, må reglene og normene for spillet være internalisert hos hver deltaker. De må med andre ord ta hensyn til den sosiale konteksten de er en del av. Evnen til å forholde seg til sosiale kontekster, og bære med seg representasjoner av dem, er det Mead definerer som den fulle modning av selvet. Denne evnen kalte han for den "generaliserte andre i seg selv". Slik kommer jeg inn på begrepene "I" og "Me".

Disse to begrepene beskriver to forskjellige sider i selvet, hvor "Me" er siden som forholder til sosiale strukturer, regler og kontekster. "I" er definerer han som den spontane reaksjonen på "Me". Den betyr nyskaping, reaksjon eller brudd. Disse to kan komme i konflikt, men Mead karakeriserer den største tilfredsstillelse som at "Me" åpner opp for "I". Hvem har vel ikke erfart det, at reglene og normene rundt en, sett stopper for hva en virkelig synes om noe? Ingenting er bedre enn at et innerste jeg får gjennomslag for å passe inn, slik at begge sidene i selvet får sitt ekvilibrium.

Mead poengterte at det dreier seg ikke om læring og utvikling, men læring i sosialkontekst. Dette trekker paralleller til det han sier og menneskets genesis og sider i selvet. Det sosiale spiller en essensiell rolle, der vi alle er objekter for andre. Således kan begrepene internalisering og eksternalisering også passe inn i hans teorier.

I et "Meadsk" perspektiv kan en se for seg undervisning der verken faget eller barnet står i sentrum, men der handlingen og interaksjonen mellom menneskene er det sentrale. Faget fungerer mest som et redskap for e fremme den sosiale konteksten og stimulere til mennesklig utvikling.

Ser en dette i forhold til det sosiokulturelle perspektivet, ser jeg både likheter og ulikheter.
Mead sitt syn vil jeg si er mer Pestalozzi inspirert, enn Vygotsky. Mead sin vekt på det faglige er også mindre vektlagt, der Vygotsky sin nærmeste utviklingsone viser et tydelig skille. Språket og tanken ser Mead i forhold til gester og imitasjon i sosiale kontekster, mens Vygotsky ser på den egosentriske talen som sosial i utgangspunktet, og at en dermed ikke må være andres objekt, og omvendt, for å kunne forstå relasjoner relatert til de sosiale kontekstene.

Er det rett å se på ham som en neobehavioristisk progressivist?

Fenomenologi + empirisme + irrasjonalisme = ?

Eg vil i dette innlegget prøve å dra parallellar mellom ulike begrep, og sjå samanhengen knytta til konstruktivisme.

Alle desse fine orda har med sansing og gjere. Fenomenologien fokuserer på korleis vi ser verda, og at vi alle opplev den ulikt. Steinar sine røde briller er eit godt eksempel på dette. Empirismen legg fokuset over på erfaringane vi gjer, og dei legg grunnlaget for forståelsen av opplevingane vi gjer. Irrasjonalismen peikar på det irrasjonelle, det motsatte av det rasjonelle. Det som vi ikkje ser.

Desse begrepa kan alle sjåast som viktige moment i konstruktivismen. Elevane skal få skape, utforske og undre. Kriteria for at slik tankeverksemd kan foregå, er at ingen sanning er nemd. Det å få eit problem foran seg, uten å ha fått nokon formel eller kunnskap på forhånd. Dette høyrdes litt vel induktivt ut det? Det er nettopp det det er. Det er heile poenget!

Konstruktivismen sitt poeng kan formulerast slik. Elevane skal skapa gode løysingar gjennom kreativitet og utforsking. Svaret står ikkje i sentrum, men tankeverksemda, aktivitet og eleven sjølv. Korleis denne verksemda skjer, kan delast opp i ulike syn på læringa. Individuelt syn på prosessen, eller i samspel med andre. Dei kan og definerast som kognitiv-konstruktivistisk og sosial-konstruktivistisk, med Piaget og Vygotsky i førarsetet.

Konstruktivismen legg vekt på det å bygge på føresetnadane til elevane. Piaget kalla det skjema, mens Bygotsky kalla det "den aktuelle sone". Slik støttar det opp under tilpassa opplæring. Har ein ikkje noko å ta tak i, eller å gå ut i frå, vil ein ikkje kunne kopla, og soleis ikkje vere i stand til å akkomodere, utvide si proksimale utviklingsone.

Konstruktivistane skyv ikkje frå seg sanninga heilt. Det er viktig å vite kva som er målet, og det er sentralt, med læraren som vegledar, å guide elevane i riktig retning. Er elevane på feil veg, må i alle læraren vurdere om det er pedagogisk riktig å fortsetje eller ikkje. Målet er å få elevane til å undrast. Når ein er kome til det punktet, er det berre for læraren, som Kaptein Sabeltann gjer, å styre skuta forsiktig og trygt framover - og seglar dei til farlege farvatn, møtar dei kanskje på nokre lumske haiar, men dei blir vel ein erfaring rikare likevel? Er det no eg skal skli over i piratsnakk knytta til empirisme? Nei, stopp...

Rasjonelt og emipristisk syn på kunnskap

Steinar satte meg i tenkeboksen, for å utdype teorier jeg viste tendenser for å ikke forstå. Det kan ha sitt utspring i konteksten jeg satte dem i, og jeg skal i dette innlegget greie ut om teorier koblet til disse- og jeg vil til slutt konkludere i om jeg satte dem relevant i konteksten eller ikke.

Emipiri- betyr erfaring, og empirismen legger vekt på Kant sine tenkninger der sansene våre, erfaringene vi gjør, setter preg på hvordan vi oppfatter kunnskap. Dette er da mest knyttet til konstruktivismen, siden det å konstruere kunnskapen, gjøre den om til sitt eget, har tydelige røtter her. Her faller også begrepet eksternalisering til sin rett.

Det rasjonelle synet på kunnskap fokuserer på den nomenuelle tolkningen av hvordan vi ser verden. Georg W.F. Hegel, professor i filosofi, motsatte seg Kant sine teorier knytter til empirismen. Han spurte; " Hvis vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, hvordan kan vi vite at den i det hele tatt eksisterer?" (kilde:http://www.filosofi.no/hegel.html).
Dette synet på kunnskap og oppfatning av verden, kan sees som et mye mer overførbart syn på læring, og har sine røtter i kognitivismen. Nå skal jeg ikke jeg ikke greie ut om koherensteorien, men den argumenter tydelig for at det å "overføre" kunnskap er riktig. Viss kunnskapen læreren formidler er sann, vil det også være sannheten til elevene, og således er koherensteorien selv byggesteinen for det vi kalle overføring av kunnskap.

Nå i etterkant ser jeg jo disses teoriene som mer rake motsetninger enn før, nettopp fordi jeg ikke visste nok om dem for å bruke dem riktig.
Jeg har et empirisk syn på læring, og jeg innser at jo mer dypt en går inn i stoffet, må innsikten være parallell for at eksternalisering skal skje på en god formidlende måte. Det var vel nettopp dette Steinar avslørte. Takk for flott post! Jeg vil nå prøve å lage min egen lille modell som viser min forståelse av disse teoriene.
Dette jeg våger meg ut på nå vil jo være noe avslørende, siden jeg visuelt fremstiller min empiriske oppfatning av hvordan jeg ser sammenhengen mellom de ulike teoriene. En slik visualiserende fremstilling av eksternalisering vil likevel være god trening.

"A-ha!" Kognitivisme/Konstruktivisme

"Læringsteori fungerer som en del av lærerens generelle bevissthet om elevens tankeverden, (Imsen,2005)".

Da jeg kom over denne formuleringen, snudde jeg meg mot vinduet, ikke at jeg ville gått bort til det, slik Belsvik snakket om, men jeg begynte å lure på hva jeg hadde lest. Jeg begynte å lure på om jeg har hatt en riktig forståelse av hva begrepet læringsteori inneholder. Da fikk jeg mitt "A-ha!", nesten som om dette var en helt ny måte å se det på, og jeg fikk følelsen av å ha akkomodert. . Så startet jeg å tenke på hvordan jeg ser på perspepsjonsprosessen. Hvordan elevene tenker, hvordan studenter, kamerater og ukjente tenker når jeg kommuniserer med dem. Konklusjonen får sitt klimaks da jeg ser at det kanskje er mer til dette enn tilfeldighet. Jeg begynner å tro at det er derfor jeg ville bli lærer, fordi jeg er genuint opptatt av denne prosessen. Det å prøve å "se", eller forstå andre sin tankeprosess, og det å gradere, vurdere og gyldigjøre dette i forhold til vektlegging, vil nok ikkje bare gi svar på hvor jeg var i opprinneligheten, men også på hvor jeg er på vei.

Kognitivisme ser jeg nå på som noe mer enn bare det indre. Jeg ser på den som et grunnlag og bevisstgjøringmedium i forhold til det å veilede, kommunisere og forstå. Jeg erindrer tilbake til praksisen, og ved grundig refleksjon ser jeg at mye av den atferden og rollen jeg tok del i der, trekker tydelige paralleller til en kognitiv måte å tenke på. Jeg mener mennesker er informasjonsbehandlende vesener. Vi handler ut i fra de erfaringer, verdier og holdninger vi har vokst opp med. Vi har skapt oss disse "mønstrene", skemata, som Piaget la fram- og at hans teorier for læringen skaper en overgang til konstruktivisismen. Den rasjonelle kognitive tenkningen legger øyet sitt på assimillasjonen, mens overgangen derfra, det å forstå noe nytt, og forandre mønstrer for å skjønne helheten, forankres i det konstruktivitistiske synet å se på. Jeg må også få innrømme at jeg før så Piaget som en behaviorist, men han har mye mer ved seg enn det. Således blir han et bilde på hver og en, og det at uansett hvordan en ser på verden, skjer det i forskjellige perspektiver, nettopp fordi det er så mye ved den, og at den ikke kan forstås på andre måter enn ved å bruke flere måter å se på. Derfor har vi alle disse grunnsynene, læringsteoriene og metodene vi må lære om, nettopp fordi de utvider det verbale reportoaret å beskrive dette på!

Så var det kognitivismen. Den legger vekt på at det skjer noe inni hodet til eleven. Det at eleven absorberer stoffet, lagrer og gjenskaper. Kunnskap blir sett på som noe overførbart, og at en må legge til rette for at kunnskapen elevene skal lære må matche elevenes skemata så mye som mulig. Skemata kan også defineres som et forståelsesgrunnlag. Således støtter kognitiv teori opp under det vi kaller tilpasset opplæring.

Kognitivismen innholder undergrupper, branches, som har ulikt syn på hvordan læringsprosessen foregår. Vi kan dele inn i;

-Pigaet sin teori om assimilasjons og akkomodasjon. Om hvordan vi skjønner kunnskap på bakgrunn av det vi kan, og kontra det å måtte forandre på eksisterende kunnskap, for å få ny kunnskap til å passe inn i helheten. Det at en må konstruere nye skemata.

-Den nativistiske tankegangen som beskriver læring som utfoldelse gjennom innebygd kunnskap og evner.

-En har empiristiske teorier som beskriver kognitiv utvikling som gradvis anskaffelse av kunnskap gjennom erfaring.

-Piaget sine stadieteorier, som legger til grunne for at visse skemater er avhengig av tid og modning, og at det ikke er mer å gjøre enn å vente på at barna kommer til hvert stadie, for å så være klar for, og moden, til å se kunnskapen i nye perspektiver.

Selv om alle disse branchene har sine forskjelligheter, har de også alle en likhet. De fokuserer på det indre, og at læring og utvikling står sentralt. De argumenterer alle for å legge fram kunnskap på fornuftige måter. Det å vite hvor en har eleven er viktig. Således kan en bruke selektiv perspepsjon for å vite hva knapper en skal trykke på. Tilpasset opplæring går inn i dette. Selv hvor dårlig eller god en er, er det læreren sin plikt å få oversikt over eksisterende skemater, slik at en kan legge frem undervisningen forståelig for hver og en. Nyere brancher lener seg mot det å kunne sette kunnskap i strid med kunnskap, slik at eleven ser feil i kunnskapen sin, og må konstruere nye sammenhenger for løse knuten.

Jeg identifiserer meg selv mye med Piaget. Den individuelle måten å jobbe på er noe jeg liker, men også det å vite hvor en har eleven, og det å forklare, legge frem kunnskapen slik at eleven lettest mulig skal absorbere stoffet. Deretter vil jeg gjennom oppgaver og arbeid, med eleven i sentrum, legge til rette for kunnskapsclash, slik at det blir en flytende overgang inn i konstruktivistiske prosesser. Således vil kortidsminnet, gjennom rekonstruring, bearbeide stoffet, slik at kunnskapen finner en myk sofa å ligge på, selv om sofaen befinner seg i det semantiske rommet!

Og selv om dette jeg skriver nå, også finner sin plass i det semantiske minnet, håper jeg gjennom mange gode kommentarer og diskusjoner, at teksten blir en del av ferdighetsminnet! Men det skal mye til =)