Læreren med kontroll, omtanke og regler

En lærer kan planlegge så mye han vil, eller kunne alt i verden om det gikk an, men alt det ville vært uten relevans hvis lederegenskapene ikke er der. Det å lede en gruppe, eller en klasse, er en kunst. Det er en treningssak som en tilegner seg gjennom erfaring, hvilket betyr at prøving og feiling er noe en som lærer må akseptere å gå igjennom. En kan ikke gå med en illusjon som sier en ikke har lov til å gjøre feil som lærer. Det er noe av det viktigere en lærer gjør. Ikke feilen i seg selv, men reflekteringen over hva som gikk galt, og hvorfor. Er er en derimot ikke kritisk til seg selv, vil en aldri kunne oppnå verdien av det å feile. Det gode lærerne er de individene som suger til seg erfaringer, og som ikke er redd for å legge vekk det som ikke funker.

Vi tenker alle på forskjellige personer når vi hører fraser som; "Husker du han som alle lyttet på, respekterte og var glad i?" Ser en fra elevene sitt ståsted er det slik en som lærer vil at elevene skal oppfatte en. Veien dit er ikke bare en dans på roser. Mange lærere tenker slik som at en må være snill og grei for at elevene skal respektere en. I visse tilfeller er det slik, men altfor mange ser vekk i fra paradokset som virkelig knytter bånd. Det å sette grenser, det å snakke bestemt til elevene, det å få dem til å ikke like deg i øyblikket, vil få dem til å sette enda mer pris på deg i etterkant. Da går jeg selfølgelig ut i fra at paradokse resultat kommer som et utspring fra at kommunikasjonen blir gjort på en riktig måte. Jeg liker å forholde meg til temaet på en positiv måte nå. Det har sikkert mye med hvorledes jeg ser nytteverdien av en god leder i et klasserom! La oss tenke mer positivt!

Alle har hørt om lærerne med øyne i nakken. Jeg husker hvordan jeg selv tenkte da jeg var i denne situasjonen. Jeg tenkte at læreren såg alt, og han ville legge merke hver minste detalj. Det var som om det stod med blokkbokstaver i nakken til læreren; "Ikke prøv å finn på noe nå!" Tenk å ha det bildet. Jeg kan tenke meg at jeg var ikke den eneste som forestilte meg dette her. Læreren hadde med andre ord via konsekvent opptreden og stil, gitt oss en forestilling om at hun såg alt, det meste i alle fall, og at det ble slått ned på uansett. Jeg såg ikke på læreren som et slemt menneske, men heller som en voksen vi ikke kunne lure, eller slippe unna. Således ble det til at læreren fikk det ganske enkelt etter hvert, fordi ingen fant på noe som helst. Dette er noe jeg tror skiller de bedre lederne fra adequate sonen. Overblikket har en svært sentral rolle i det å være leder.

Så vil jeg dra fram et annet blikk. Ikke noe som observerer det ytre, men et blikk som sniker seg inn barn sine hjerter. Omtanken. Det å føle seg sett i omtanke er ren kontrast i det å bli sett på i form av kontroll. Det å føle seg sett, det å føle en er verdt noe, er sentrale begrep som bygger videre på det en kaller selvtillit. Det å dele ut omtanke til sine elever er som å kaste ut mange ferske frø som forhåpentligvis vokser og vokser. Det å føle seg anerkjent, eller det å få en bekreftelse i positiv forstand på ens eksistens, er ikke bare et kompliment på det å sette ord på ens tilstedeværelse, men også en oppfordring i forhold til det å leve. Leve positivt. Godt.

Det å gi omtanke kan gjøres på flere måter, ikke bare det å "se" andre, men også kunne legge betingelser til grunne for økt livskvalitet. Jeg snakker om regler. Selv om barn ikke syns noe om dem, vet de selv, dypt der inne, at grenser er til det beste for en, og at en vil etterhvert koble disse irriterende reglene til positive paralleller knyttet til det å ønske det beste for en. Barn vil heller ha en leder som setter regler og bestemmer, enn en som gir dem lov til alt, og som ikke sier hva de skal gjøre. Her kommer dette paradokset nok en gang til sin rett. Det å si ja kan sees på som en klem. Et nei vil ikke bli assosiert med det, men vil til sin tid bli en av de beste klemmene en kunne hatt.

Nå tror vel kanskje noen blogglesere at jeg snakker mot meg selv, og at dette innlegget kan sees på som en kontrast til tidligere tekster. Jeg har til tider fremstilt meg selv som svært tradisjonalistisk, og vil fortsatt påstå det. En må likevel huske på en min lærersentrerte holdning er relevant for hvilket jeg nettopp har utredet om. Min neobehavioristiske, tradisjonalistiske stil kan helt og edelt implementeres som et perfekt grunnsyn i forhold til det å mestre tre viktige faktorer knyttet til gruppe og klasseledelse. Kontroll, omtanke og regler.